Mine siste dager i Lushoto, ltt vemodig.

 

I dag er det nøyaktig fem dager  til flyet mitt lander på Kjærstad lufthavn, helt sykt å tenke på.  Fem mnd. er forbi, og jeg angrer ikke et eneste sekund på at jeg ble med på «spor».  Det har vært opp og nedturer, medgang og motgang.  Jeg har lært skinnsykt mye, og på mange måter forandret meg som person.  Det å få lære seg et helt nytt språk, og blitt kjent med en annerledes kultur har vært spennende. Hjemme tenker vi ikke på hvor heldige vi er, og glemmer å sette pris på de små hverdags tingene.  Ofte kan vi komme med utrykk som f.eks. «stakkars barna i Afrika», men vi vet ikke hva vi prater om, før vi har sett det. Det å se fattige mennesker, elendighet og sykdom kan være vanskelig, men aller verst er det å se barn som lider. De aller fleste menneskene her lever ifra dag til dag, nesten umulig å forestille seg. Vi liker å planlegge sommerferiene et år i forveien, eller legger planer for helga. Tidsbegrepet her er et stort spekter på, mens vi liker å følge den til punkt og prikke. Stress må man lete lenge etter, og det er aldri noe hastverk. Tanzanianerne vill jeg beskrive som gjestfrie, rause, humørfylte og sosiale. Noe av det som jeg kommer til å savne mest, er holdningen til hverandre. Her finnes det ikke noe kroppshysteri, motepress eller om å bære på fine tilter og statuser.  Om du går rundt i nattklær/ skitne klær/hullete klær , ja så får du gå i fred.  Ingen slenger med kommentarer, eller går rundt å prater stygt om hverandre. Alle blir respektert for den de er,  og blir møtt med forståelse.  Jeg har ikke engang et speil her i huset, man tenker ikke så mye på hvordan man ser ut. Jeg har gått i de klærne jeg har følt for, ingen sminke og har heller ikke fått vasket håret mitt hver dag. Det er ikke alle som har forstått det enda, men man blir ikke vakrere om man går rundt å prater om hvor stygg andre er.

Jeg har mange morsomme historier, gode minner og flotte bilder.  Har blitt kjent med mange , og fått  nye gode venner fra hele verden. Ofte når man reiser rundt, møter man gjerne andre i samme «situasjon», og det er alltid spennende å høre på deres opplevelser.

Noen ganger har jeg kanskje følt på urettferdigheten, siden jeg ble ranet to ganger, hatt malaria, fallt ned fra tre og veltet med motorsykkel. Men det er jo erfaringer dette også, og det er jo fra disse hendelsene alle morsomme historiene kommer fra. Humor må man ha, og det er viktig å heller fokusere på det som går bra.  Jeg har reist mye rundt alene, og det trodde jeg aldri at jeg kom til å gjøre.

Mine geografi kunnskaper har vist seg under denne turen , å ikke være helt nøyaktige. Vi har hatt det mye morsomt med det, og noen ganger blir jeg litt rystet over meg selv.  Når vi  reise i dar es salaam måtte de gå å holde meg i hånden, slik at jeg ikke skulle bli påkjørt. Jeg så til høye, og der var det klart, men problemet er at her kommer bilene fra venstre.  Her er noe av mine manglende kunnskaper:

  • John: « hvor vill du reise neste gang?» janne: « hmm, nei det må bli frankrike eller paris»
  • Trodde London lå i Amerika, så fikk en overraskelse når jeg så kartet.
  • Nektet på at Norge grenset til Russland
  • Trodde det var sant at de ikke hadde torden og lyn i Finnmark
  • Lette etter kongehuset i Dar es salaam, men Tanzania har ikke konge
  • Mente Japan var hovedstaden i Kina.
  • Var skråsikker på at alpene lå i canada, men måtte gi etter.

Minner som aldri blir glemt:)

Under første ranet skulle vertsmoren min trøste meg " god is here, god is here" en sint og redd janne svarte: " va no fan ikkje han så tok sækken"

Etter andre ranet, gråt jeg og trøsten var " dont worry, be happy".....

Kilimanjaro

Suiten på tanga beach resort

Zanzibar sammen med min kjære

Båtturene

Når jeg dreit meg ut i bilen ( fibertabeletter gir ikke en naturlig tarmfunksjon) haha

Blindeskolen

barnhjemmet

når jeg prøvde å kjøre bil her

Når jeg etter litt (mye) vin skulle ta taxi til fru haugans hotell

og mye mye mye mer:)) 

 

Jeg har fått gaver, og ikke minst fine ord med meg ned fra fjellet. Under talene ble det mye latter, og noen tårer. Jeg kommer til å savne familien masse, og vennene mine her. Dassrullen fikk jeg ifall det skulle oppstå problemer på reisen,  og da måtte jeg bare le. Hånlaget smykke, øredobbler og arbånd til vertsfamilien min. Det var også arti å høre dem prate om ting jeg hadde sakt feil på swahili, som får en helt annen mening. Jeg har hatt mange idiotiske kommentarer, som ble formulert helt feil. Men det er ikke bare å lære seg et helt nytt spårk på fem mnd. Og her snakker ikke folk bare swahili, men også stamme språket samba. Første gang jeg satt på med motorsykkel, sa jeg aldri mer, men det er også noe jeg kommer til å savne mye. Det er litt galskap, og de kjører som noen gærninger, men det er jo litt av spenningen :D 

Vil også takke venner, familie og kjærestn for all støtten :) Vennskap nord/før og flamtree som har gidd meg denne unike sjangsen. Takk til June Gabrielsen og Sissel Bye som skrev referanse på meg:))

Onsdag kveld letter flyet fra Dar es salaam, og jeg skal være hjemme i Mosjøen tre uker. Etter de tre ukene er det klart for etterarbeid, og rundreise i Norge, da blir det mere blogging :)

Ønsker alle hjemme en god helg, o

Det var utrolig trist å ta farvell med vertsmoren min:(

 

lillebror <3

møte hos flametree

 

 

 

 

Reiseruten: Lushoto-korogwe-tanga-bagamoyo- dar es salaam-amsterdam-oslo-trondheim-mosjøen

Siste arbeidsdag ved Barnehjemmet, et sted jeg aldri kommer til å glemme <3

Spetember høsten 2012 startet jeg å jobbe ved Irente Childrenshome i Lushoto. Jeg hadde ingen aning om hva som kom til å møte meg, eller hvordan den neste tiden kom til å bli. 31 små barn mellom 0-2 år, og noen å tjue studenter har jeg vært heldig å blitt kjent med. Hverdagene har vært veldig ulike, og jeg har hatt mange forskejllige arbeidsoppgaver. Alt fra kjøkkentjeneste, bleie skifting til ved hogging. Jeg har utrolig mange god minner, og det har vært mye latter. Hver morgen har jeg deltatt på morgen gudstjenesten, og alltid har det vært noe jeg har fliret av. Kulturforskjellen er veldig stor, så jeg har vært vitne til mye rart. Den daglige gå turen til jobb har også vært innholdsrik, møtt mange steine afrikanere, flere som spurte om giftemål og sett mange som veltet på sykkel. Dyr har jeg kunne sett, aper, slanger og okser som jeg var livredd.  Jeg har fått være med på å lære barna alt fra å gå, til pottetrening. Jeg har lært mye nyttig, som jeg kan ta med meg videre. Det er en spesiell følelse å komme om morgenen, og bli møtt av mange smilende barn som løper bort til deg. Det har også vært mange sterke inntrykk også,og historier som har skjært i hjertet. Flere dager har jeg gått fra jobb med tårer i øynene, og en klomp i halsen. Det å se fattige mennesker kan være tøfft, men å se små uskyldige barn som lider er det værste. Irente er et bra barnehjem, som har fått til mye. Selv om veien er lang å gå, har de klart det som mange andre ikke har fått til. De har tatt i mot meg med åpne armer, og respektert meg for den jeg er. Når jeg kommer hjem til Norge skal jeg jobbe med å lage en film som etterarbeidsproskjekt i Oslo, formålet med filmen bli å finne sponsorer og samle inn penger til barnehjemmet. Pengene skal gå til barnas framtid( skolegang, medisiner) hovedsakelig. En ting er sikkert, jeg skal tilbake en dag.  Her er et lite bilde glimt fra  verdens mest givende jobb, som nå er over for denne gang :) 

Bilde sammen med Bahati, som er gutten jeg har blitt mest knyttet til. Han ble funnet i en plastikkpose, og bragt til hjemmet. En ordentlig god gutt <3

 

 

Bilde av barnehjemmets lille mirakel baby , som såvidt berget livet. 

 

 

Under the coconut tree, you be chilling with me!

Det er rart å tenke på at jeg bare har litt over en uke igjen i fjellene, og 12 dager til jeg starter på hjemreisen :) Jeg gleder meg enomrt til å dra hjem, men gruver meg til å ska ta farvell med barna, familien min og vennene mine her. Jeg har blirr kjent med mange utrolig flotte mennesker, og møtt mange raringer som har kryddret hverdagen min. De siste to ukene har vært veldig utfordrene, og det har skjedd en del ting som ikke var planlagt.  Jeg mitt nepskrell ble med på en idiotisk ide, klatrin i trær. Noen av barna her ville absolutt ha meg med, og jeg syntes også det såg kjempe morsomt ut. Jeg var ikke komme langt opp, før det gikk ned ...... Jeg kakket foten (resta) kraftig inn mot stammen, og det var sinnsykt vondt etterpå. Jeg ble hjemkjørt, og foten var nokså håven. Jeg ventet en dag, før jeg fikk det sjekka. Sykehuset har ingen rønken,  men skulle tro de hadde rønkensyn. Jeg fikk beskjed om å ikke belaste foten før hevelsen var gått ned, og fikk smertestillende. For dere som kjenner meg godt, vet dere at å sitte i ro over en uke er en stor utfordring. Foten er heldigvis på bedringens vei, og nå kan jeg gå litt på den. Har blitt enig med meg selv, at det blir ikke noe mere klatring. Takket være all spinaten jeg har spis, så berga lårhalsn!

 

På barnehjemmet har vi fått fire nye barn, alle fire en under to uker gammle. De var nyfødte da de kom, moren deres døde under fødsel. To av barna er tvillinger, og bare 1900 gr. De var bare helt skjønne, og har tilbringt mye tid sammen med de. Tirsdag er det avsluttning for på på Irente, det blir utrolig trist. Har lært enormt mye, og det har vært verdens mest givende jobb. Det har til tider vært krevende, med tanke på at alle 30 barna er mellom 10 dager- 2 år. 

 

Hønsene har plaget meg siden dag 1........... og nå kjenner eg tålmodigheten snart tar slutt. Jeg vill nesten påstå at jeg frivillig har lyst å være med på slakting, og det trodde jeg aldri jeg skulle si!

 

Skal nyte den siste tiden så godt som jeg kan, og har allerde starter avflassingen . Ser ut som 1001 dalmantiner, og kan fort hende jeg blir bleikere når jeg kommer hjem, enn før jeg dro. Pakkingen blir også utfordrene, med tanke på at jeg har en fjellsekk mindre å pakke i. Men har jo blitt ranet for andre gang, så har jo en del mindre bagasje også, haha ! Ønsker alle mine venner ei god hælg, have fun :)

Den triste historien om det å være funksjonshemmet, i et land hvor det er en skam.

I noen kulturer er det å få et funksjonshemmet barn forbundet med skam og skyld. Tilværelsen for en person som er funksjonshemmet her nede er vanskelig, og det blir ikke tilrettelagt slik som hjemme i Norge. I norge har vi avlastningsboliger, hjelpemidler, opptrening, oppfølging og like rettigheter. ofte blir barn med funskjonshemmninger skyvet bort, eller forlatt av familien. Noen begrunner det med at de ikke har kunnskap, eller god nok økonomi til å ta vare på barnet. De blir sett på som midreverdige, og en skam for familien. Det er utrolig trist, men det er virkeligheten. Jeg vil dele en historie med dere, og det som nok har gjort størst inntrykk på meg under mitt opphold her i Tanzania. Når jeg besøkte et barnehjem i desember, møtte jeg 16 år gammle Ibariki. Han hadde amputert ventstre fot, og brukte protese. vi satte oss ned sammen og pratet, og jeg fikk fortalt hva som hadde skjedd. Jeg kunne se tårene i øynene på ham når han fortalte, og jeg slet med å holde tilbake mine. Ettter du har lest dette, kan vi tenke oss om hvor heldige vi er med systemet i Norge. Ja, det er enkelt historier i Norge også som er grusomme, men her er det hverdagen til flertalle av de funksjonshemmede. Dette fikk jeg fortalt;

 

" 15 år gammle ibariki var ute i skogen sammen med faren, for å finne brennsel. Han var størst i søskenflokken på fem barn, og brukte å være i skogen å hjelpe faren. Han gikk på skole, og hadde ønske om å bli lærer. Han kunne fortelle om en trygg og god oppvekst, og beskrev foreldrene som omsorgsfulle.  For et år siden forandret livet til Ibariki seg totalt, en formiddag ute i skogen. Han og faren hogde ned greier fra noen trær, og ibariki klatret opp i treet. Da han var høyt oppi treet mistet han balansen, og falt ned. Han lå på bakken med enorme smerter, og hadde besvimt rett etter han traff bakken. Faren tok han med til sykehuset, hele familien var i sorg over det som hadde skjedd. Skadene var så store, at foten ble amputert. Dagen etterpå kom moren og faren på besøk, de visste ikke da at han hadde amputert. Da de så at foten til sønnen var amputert, forlot de sykehuset. De hadde ikke bruk for ham mer, han kunne ikke forsørge familien i fremtiden eller hjelpe til hjemme. På sykehusene her i Tanzania er det de pårørende som kommer å steller pasientene, og bringer med mat. Det er ikke slik som hjemme, der det er en selvfølge at pasientene får mat og stell. En nabo til familien dro med mat, og stelte gutten. Han lå der i en mnd, og hver gang døren gikk opp, kom håpet om at det var foreldrene som kom for å hente ham hjem. Hver gang naboen kom med mat, spurte han etter foreldrene og søskene. Svaret han fikk var, de kommer kanskje senere. Han ventet og ventet, og kunne ikke forstå hvorfor de ikke kom. Etter som ukene gikk, innsåg Ibariki at de ikke ville komme. Han lå der med store smerter, og største smerten var nok skuffelsen. Han hadde ingen lys framtid, ikke kunne han jobbe og heller ikke et sted å bo. En friviliig som jobbet på sykehuset i Arusha, fikk høre om historien til Ibariki. Hun kontaktet et familie hjem, og fikk ham dit. Enda den dag i dag, har han ikke hørt noe fra familien sin. Han forteller at det går ikke en dag uten at han tenker på de, og har enda ikke gitt opp håpet at en dag kommer de for å hente ham tilbake. Mamma og pappa kan ikke ha glemt meg"

Har også vært så heldig å fått jobbet med Haua (38), som bor på barnehjemmet der hvor jeg jobber. Hun ble forlatt av familien sin, for at hun var født med funksjonshemmninger. Hun er en fantastisk dame, elsker å holde deg i hånden og synge. Smiler, og er utrolig flink med barna. Tiltross for sine begrensninger, lærer hun noe nytt hver dag. Å hun er akkurat liker mye verdt som menneske, slik aom alle oss andre. Funksjonshemmninger gir begrensninger, men  glem ikke; de er bare mennesker, som har følelser på lik linje med alle andre.


Forlovet, solbrent og snart nærmer det seg hjemreise:)

Kjære bloggleser, nå har det gått en stund siden sist jeg har blogget.  Juleferien var med et knips over, og jeg har snart alt vært en uke i fjellene. Torsdag 20 desember satt jeg meg på bussen til Dar Es Salam, lørdag 22 desember landet flyet Erlend var om bord på.  Jeg dro på flyplassen sammen med Sammy, og jeg gledet meg innmari til å se ham igjen.  Vi bodde på blue pearl hotel i dar es salam, for en natt, før reisen skulle gå videre til Zanzibar neste dag. Det var et flott hotell, med mange fasiliteter.  Basseng på taket, treningssenter, flere restauranter, butikker og flotte rom med badekar . 22 desember forlovet vi oss i dar es salam, en dag jeg aldri kommer til å glemme.  Vi brukte mye av dagen på å se oss rundt, og bare slappe av. Neste morgen dro vi ned til havnen, for å ta båten over til Zanzibar.  Det viste seg å være fullt på båten som var anbefalt, men vi fant en ferje som kaltes « flying horse», vanligvis skal turen ta under 2 timer, vi brukte over 4 lange, svette timer?.. førsteinntrykket når jeg så zanzibar var helt magisk, blått hav og hvite streder, akkurat slik man ser i reisemagasiner. Vi tok taxi til blue erarth bungalows, som ligger på jambiani. Bilturen tok en time fra stone town, og vi fikk se både aper og villmanskjøring på vei dit. Vell fremme ble vi møtt av en mann, som så ut for å ha koset seg med afrikatobakk i årevis. Jeg måtte telle pengene for han, og han var totalt bortreist. Jeg tenkte at dette kunne bi et spennende opphold, og var nokså lattermild. Bungalowen var helt grei standar, og vifte i taket. Det lå helt i strandsonen, og litt avskilt for seg selv. Turistplasser er ofte preget av stress, mye folk og masing. Men her var det helt rolig, virkelig et sted for å slappe av.  På kveldene var det en nydelig stjernehimmel,  og det var fantastisk å sitte på stranden å se på. Juleaften startet vi med å få en time massasje, og koste oss hele dagen. Jeg spiste skumnisser, foruten om det, kom jeg ikke på at det var juleaften. På kvelden satte vi rundt et bål, og hørte på afrikans trommer og sang. Kortspilling og øldrikking var en del av de daglige aktivitetene.  Det ble også noen turer inn til stone town, som var et utrolig koselig sted.  Små trange gater hadde sin sjarm, og mat nattmarked som var en spennende opplevelse.  Her var det mange boder, med lokale mat sorter og frukt. Når vi var å gikk rundt i de små trange gatene, kom vi over noe meget spesiellt; en muslimsk kvinne lå på bakken med en skje i munnen og så død ut,  vi holdt jo på dø av latter, og undrer meg fortsatt hva det var for noe.  En av de siste dagene dro vi på delfin svømming, det var gøy!  Anbefaler virkelig zanzibar til de som enda er usikker på hvor reisen i sommerferien går. ps; noen av bildene blir ikke full str på!

 

båttur til Zanzibar

utsikt fra bungalowen vi bodde i

<3

massasje på juleaften

stone town

Lørdags morgen dro vi ned til havnen, for å ta båten til Tanga. Etter fem timer på båt, kom vi i land på en øy som het pemba, og ja vi var blitt lurt. Jeg spurte når neste båt til tanga går, og fikk beskjed om at den går i morgen.  Det var ikke en eneste turist å se, og ikke hadde jeg hørt om øya før. En lokal mann hjalp oss med å finne overnattingsted, og ordnet transport. Det var en vakker øy, og der vi lå var det virkelig luksus! Så får se på det som en bonus tur, og alltid spennende med nye steder. Her i Afrika må man regne med slik, aldri går noe som man har planlagt.  Når man reiser her nede, må man regne med litt av hvert, og ikke henge med hodet selv om  ikke alt går etter planen.

I Tanga bodde vi på Mkonge hotell, som jeg anbefaler. Flott hotell, som ligger litt utenfor selve sentrum. I hagen er det mange aper, stort basseng og god mat.  Her koset vi oss, solet og badet. Nyttårsaften feiret vi sammen med Linn på Tanga Beach Resorts.  God mat, musikk og noe godt i glasset. Var godt å kunne pynte seg, har verken brukt sminke eller pene klær på flere mnd.

En av de siste dagene var vi på besøk på et barnehjem, som er norske som har startet. Her bodde det 8 barn, og det gjorde inntrykk å være på besøk. Vi lekte med barna, og spilte fotball.

Det var tungt når Erlend dro, jeg hadde veldig lyst å bli med hjem til Norge. Turen gikk opp til Lushoto igjen, og tilbake til hverdagen. Det er nå veldig varmt her, og det tar på. Formen er ikke på topp for tiden, og føler meg slapp.  Håper de neste ukene går fort,  veeeeldig fort! Men jeg gruver meg til å skal si hade til barna, familien min her og vennene mine.  Det kommer garantert til å bli den tyngste dagen i hele oppholdet. Håper dere hjemme har hatt en fin jul, og en god start på det nye året. Håper 2013 blir et bra år. Etter motgang går det som regel fremover, og noen ganger må man tenke hvor godt man egentlig har det. Hadde alt vært lett, ville vi ikke satt pris på de gode stundeneJ

 

 

 

 

 

Endelig Juleferie

Kjære lesere, jeg vill ønske dere ei god jul og et godt nyttår. Juleferien har vært til stor motivasjon under hele oppholdet mitt her, og jeg har sett fram til å få besøk siden dagen jeg dro. Lørdag kommer Erlend til Tanzania. Jeg reiser noen dager i forveien til Dar Es Salam, hvor jeg skal ta imot ham. Dar Es Salam er landets største by,  med flere millioner innbyggere. Da jeg reiste hit landet vi også i dar es salaam, så kjenner byen litt. Det er mye kriminalitet her, så det er best å ta sine forhåndsregler. Det er væpnede vakter utenfor stort sett alle hotellene. Byen byr også på flere muligheter, og de har store markeder ( kommer til å gå bersjek i godte hyllene). Jeg har ferie til 5 jannuar, da går reisen tilbake til Lushoto for to uker, og deretter blir jeg hentet ned fra fjellene. Siste uken fra ca 20 januar, skal hele spor gjengen reise rundt omkring i landet sammen, slik som i starten av oppholdet. Lille juleaften reiser jeg og min kjære til zanzibar , med båt ifra dar es salaam. Her skal vi feire julen sammen, og skal bo i en bungalow. Det kommer til å bli en annerledes jul, men jeg tror lett vi skal greie å kose oss på østanten av den idylliske øya zanzibar

Her skal vi bo :) 

Temperaturene på zanzibar er veldig høye i desember, så det kommer nok til å bli varmt, og ikke minst kommer vi til å bli solbrennte ( Erlend blir nok svidd).  Jeg har allerede planlagt båtur, svømming med delfiner, apepark, og itligegg besøke verdens berømte stone town.Det blir så sinnsykt godt med ferie nå, og ikke minst to uker uten maistappe og bananer. Etter romjulen, setter vi kursen mot Tanga, hvor vi skal feire nyttår. zanzibar bærer preg av mer turisme, og jeg vill vise Erlend litt mer av det typiske tanzania. I tanga blir der mer soling, bading, øy tur, grottetur og snorkling. Mamma og pappa har send med forskejllige norske ting som jeg har savnet, og som skal bli en fornøyelse å få. 

Stone town zanzibar.

Zanzibar er berømt for sine hvite strender, lyseblått vann og en nydelig solnedgang.

Oppsummering så langt i Tanzania:

 

Mitt beste minne:  Jeg har mange gode minner, vanskelig å velge et. Men det må bli når jeg så skiltet " uhuru peak" , og hadde nådd toppen av Kilimanjaro.

Verste minne:  Natten jeg hadde innbrudd, og våktet av at det var folk på rommet mitt. Og når jeg lå syk med malaria. 

Artigste  minne:  morsomste i ETTERKATN vell å merke. Var når vi var ute på landsbyggda med magetrøbbel , og jeg måtte akutt på dass. Da løsningen ble nokså utradisjonell!

Favoritt Tanzanianske mat:  Chapati ( som en pannekake med grønnsaker inni) og mangoene her !!

Verste Tanzanianske mat: Ingen tvil, små fisken her, servert med spinat. Klarer ikke lokta en gang.

Største utfordring:  Det må bli språket og kulturen, det blir mye mistforståelser og kultur krasj. Det er utfordrene til tider, siden man kan føle seg ensom eller ikke forstått. 

Sterkeste inntrykk:  Fra barnehjemmet, greier ikke velge ut et, for defra har jeg mange. Det har vært tøfft å se så mange triste skjebner, men samtidig er jeg veldig glad for at jeg får være med på å snu deres tilværelse til det mer positive.

Hva savner jeg mest fra Norge : 1. Først å fremst famile og venner.  2.Ordentlig dass/dusj 3. Sikkerheten(tryggheten) 4. sjokolade + norsk mat/godis. 5. vaskemaskin

Linn har vært en enorm støtte for meg, og vi har bestandig stillt opp for hverandre hvis det skulle være noe. Vi har reis på mange morsomme turer sammen, og til og med vært på suitte. Det har blitt mye humor, for her i afrika får man oppleve mye rart. Dager meg hjemlengsel har vi alle hatt, og vanskelige perioder, men da er det viktig å snakke om det. Ta en telefon til hverande å syte litt, og det har blitt telefoner hvor man har grått. For det er ingen tvil, det er vanskelig å skal leve i en helt annerledes kultur, og ikke være omgitt av famile eller venner. Man opplever også mange inntrykk som går inn på deg, som til meg f.eks barnehjemmet. Det viktigste er å være positiv og ha godt humør, og jeg prøver å se humoren i det meste. For jeg har matt mye uflaks : ranet, malaria, motorsykkelvelt, bussen tok fyr, kameraet ble sjålet siste dag på kilimanjaro (på vei ned), brennt av manet når vi snorkla.... Men nå kan jeg se tilbake på det som erfaringer jeg kan ta med hjem :) 

Nå er det ferie, og den skal nytes. Ta vare på hverandre, og sett pris på det man har. Endelig skal jeg få møte min kjære igjen, etter 4 mnd uten hverandre, lykke !!! God Jul og Godt nyttår. 

 

En uforglemmelig busstur .

Etter å ha vært i Tanga på besøk til Linn et par dager, skulle jeg ta bussen tilbake til Lushoto. Bussturen tar vanligivs mellom 4- 5 timer. Som jeg har nevnt før, så er trafikken her nede ganske utenkelig. I Norge vill vi ha kalt det ekstremsport, her kalles det kollektiv transport. Jeg har reist mye rundt omkring i landet med buss, og vi har sett mange ulykker, men heldigvis har vi ikke vært involvert selv.  Tordags morgen satte jeg meg på bussen, og ante lite hva jeg hadde i vente. Trøbblet startet allerde etter en time på veien, da punkterte bussn. Men det kom rakst en ny buss, og ferden gikk videre. Vi hadde ca to timer igjen før jeg skulle være fremme i Lushoto, men slik ble det ikke. Plutselig veltet det røyk inne i bussen, og vi bråbremnset. Folk fikk panikk, og begynte å presse seg frem. Bussene her nede er også overfyllt med folk , så det ble kaos. Må innrømme at panikken grep meg litt, og var rimelig kjapp med å komme meg ut. Det veltet bare mer og mer røyk fra bussen, men etter en stund virket det som de hadde kontroll. Vi fikk beskjed om å vente, og at det skulle komme en ny buss. Jeg var eneste "turrist/hviting", så der satt jeg sammen med en gjeng afrikanere ute i intet på luscia dagen.... Vi ventet i mange timer, og fortsatt var ingen buss kommet. Jeg måtte akutt på dass, og angret på papayaen jeg hadde spist til frokost. Det er en ganske kjip følelse å sitte i veikanten, å se det ryke av bussn, og lengte etter et dass. Det var 36 varmegrader, og solen stekte. Men humor må man ha, og det er råd for alt. Den frie natur, er ett vellkjent dass, haha !! Nok en historie jeg kan fortelle når jeg kommer hjem, selv om jeg til tider føler meg forfulgt av ulykke. Men viktigst av allt, så kom jeg meg vellberget tilbake til fjellene. 

 

Stranda i Tanga

lunsj

helsesjekk på jobben til Linn :P 

ut på tuuur

Fiine Linn <3

Trafikk kaos !

Hotelle jeg bodde på :) 

Her er jeg klar for "juelbord" sammen med Linn : )

En spesiell Advent.

 

Adventstiden er en tid, hvor mange tanker går hjem til Norge. Man savner alle hjemme ekstra mye, og ikke minst tradisjonene man er vant til. Her er det ikke mye pepperkakebaking, eller før jul stress.  Temperaturen minner heller ikke mye om desember, og ingen snø måking. Jeg prøver å tenke positivt, og gjøre det beste ut av det  og nyte tiden jeg har igjen her. Snart er det juleferie, og da reiser jeg til Dar es salam for å ta imot min kjære på flyplassen. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg, og ser fram til å feire jul og nytt år sammen på Zanzibar.

  På mange måter har julen kanskje «tatt litt av» i Norge, og er blitt mere materialistisk.  Vi kjøper dyre gaver, baker skapene fulle og pynter huset til jul. Her får man et mere inntrykk av hva som er viktig, og hva som faktisk betyr noe. Hva skal man med de nyeste tingene eller flere bokser med julebakst, om man ikke har det bra med seg selv? Eller har de rundt seg som man er glad i. Vi burde virkelig bli mye flinkere til å sette pris på det vi har, og hvor heldige vi egentlig er. Julen er også en tid hvor mange tanker går til de som ikke er blant oss lengre, eller de som ikke har det bra.  Det er nok flere enn vi tror som sliter i julen,  og som ikke har økonomi til å holde «norsk julestandar». Foreldre som kanskje ikke har råd til å kjøpe barna det de ønsker seg, eller til å kjøpe flotte julekjoler.  Det som har rørt meg her i denne kulturen , og som jeg nok alltid kommer til å tenke over er takknemligheten over det de har. De deler med hverandre, uansett hvor lite de har. De tar vare på hverandre, og viser glede over å være sammen. Selvfølgelig kan man ikke sammenligne disse to kulturene, men det er noe å ta med seg videre.

 

Hverdagen går som normalt i fjellene, er nå tilbake på jobb etter å ha vært «omskolert» haha !. For jeg har vært i overkant klumsete, eller laget julestemning med å leke «hovmester». På vei til jobb en morgen, snublet jeg og ramlet i skråningen.  Jeg fikk flere skrubbsår, hovent kne og begynte å blø neseblod. Jeg hadde en del blod på klærne når jeg kom til jobb, og der teipa de sokken min over kneet. ( for plaster eller bandasje hadde de ikke) og kjørte meg hjem. Siden jeg jobber med barn som er HIV smittet, kunne jeg av sikkerhetsmessige årsaker ikke dra på jobb før sårene var grodd. Jeg og John flira mye, for jeg så ut som en idiot med skrubbsår midt på nesen. Så jeg var på blindeskolen sammen John et par dager, og må si jeg er glad jeg ikke jobber der. JA jeg syntes synd i dem, men greier ikke la være å brase ut i latter når de går på dører/skap/faller/ eller ser i totalt motsatt retning når jeg snakker med de. Flere av lærerne som jobber der er også blinde, jeg syntes det hele bare ble komisk.

Jeg stortrives i jobben min på barnehjemmet, og kommer til å savne ungene ubeskrivelig mye. Vi har nå en baby på 1 mnd som kom, og har brukt mye av de siste dagene til å dulle med henne. Det er ingen tvil at det skjærer i hjerte å se så små, foreldreløse barn, og tenke på at framtiden deres er usikker.  Jeg skal innrømme at det har blitt noen tårer på veien hjem fra jobb, for det er mange ting som gjør inntrykk på meg. Jeg tror man må være lagd av stein, om det ikke er noe som rører deg.  Selv om jeg ikke får betalt i form av penger på jobben, får jeg noe som ikke kan kjøpes, erfaring .

Desember har vært preget av regn på ettermiddagene, og et skinnsykt kraftig tordenvær. Flere menneskeliv har gått tapt i fjellene  pga dette.  Det har vært tordenvær flere ganger i uken, men temperaturen er fortsatt veldig høy.  Veldig mat lei, men ellers ved godt mot til den neste tiden. Som jeg noen ganger pleier å si « kua har et mer variert kosthold enn meg». Ønsker alle mine kjære hjemme en fin før juls tid, og ta vare på hverandre. Savner dere masse, og ser frem til å komme hjem.

.

 

Mai sai folket, urbefolkningen.

 

Kilimanjaro , en fantastisk opplevelse :)

Søndag 18 november reiste jeg fra alene Lushoto til Moshi. Bussturen tok ca fem timer, og ble møtt av guiden min Sinai på busstasjonen. De kjørte meg på Zebra hotell, hvor jeg skulle tilbringe en natt. Mandags morgen skulle vi starte på den fem dager lange turen til Kilimanjaro. Før jeg dro, måtte jeg leie alt av utstyr (klær/sovepose/hodelykt/sko), dette hjelpet tur teamet mitt med, selv om jeg måtte gå i sko som var 2 nr for stor. Tur teamet mitt besto av en Guide , en kokk, tre bærere, altså fem stykker . Alle sammen var kjempe greie, og de svært hjelpsomme. Mandags morgen kl 7 kom de på hotellet å hentet meg, og vi skulle kjøre en times tid før vi var fremme ved startpunkte. Jeg var så klar for å starte, men samtidig veldig spent. 

 

Her er hyttene ved Mandara camp.

Første dagen skulle turen gå opp til ca 2700 m.o.h, til mandara camp. Tempoet er svært rolig, for å få en best mulig avklimatisering. Noen velger 6 og 7 dager, men jeg hadde valgt ruten med fem dager. Det er viktig å drikke mye vann, og få i seg nok mat. Jeg drakk rundt 3 litet pr dag, så det ble mange do pauser i skogen. Første dagen går vi igjennom regnskog, og jeg så mange aper og andre dyr. Det var flere som startet samtidig som meg, men vi hadde vært vårt tur team. Jeg og sinai gjikk å pratet, og prøvde å lære meg litt swahili på turen. Etter å ha gått fem timer, var vi fremme ved første camp. Etter en kopp te og kjeks, skulle vi gå opp litt til, for så å gå ned, bare for å starte å forberede kroppen på høyden. Det er litt umotoverede å gå opp et stykke, for å så gå ned igjen. Etter en nydelig middag, woket grønnsaker og egg, gikk jeg til sengs. Vi skulle opp kl 6 neste morgen, og det var viktig å få nok søvn. Første natten frøs jeg veldig, så tror ikke soveposen var helt optimal. 

Andre dagen , tirsdag ble jeg vekket til frokost kl halv seks. Etter frokost satte vi kursen mot horombo camp, turen skulle ta rundt seks timer. Tempoet er fortsatt svært rolig, og man går rett og slett i sirup fart. På denne turen er det ikke avgjørende om man har god kondis, men hvordan kroppen takkler høyden. Det er svært forskjellig fra person til person, hvordan kroppen reagerer. Horombo camp ligger rundt 1000 meter høyere enn første camp, altså rundt 3700 m.o.h. De sier at ved rundt denne høyden, kan enkelte starte å reagere. Jeg merker ingenting, og formen var god. Vi gikk opp til 4000 meter for bedre avklimatisering, og deretter ned til campen på 3700. Det eneste jeg kunne merke, var at jeg ble lettere anpusten. Værforholdene var fine, men det var en del tåke. Det var en rar følelse å se opp på kilimanjaro, og tenke at på den toppen skal jeg være om kort tid. Motivasjonen var på topp, og ettermiddag satt alle som startet samtidig oppe å pratet, og vi møtte folk på tur ned, som hadde vært på toppen. De ga oss råd, og fortalte oss omk turen deres. 

Tredje dagen satte vi kursen mot siste camp, Kibo camp, som ligger på ca 4700 meters høyde. Fra Horombo til Kibo, skulle vi bruke rundt seks timer. Vi gikk enda roligere idag, været var kjempe fint. Stigningen var slakk, og et fint terreng å gå i. Det var en del steiner til å starte med, men etterhvert var det fint å gå. Vi brukte lang tid, og halveis hadde vi lunspause. Til lunsj spsiste vi frukt, chapati og drakk juice. Man blir veldig lei av all drikkingen, men det er viktig skal man greie å fortsette. Flere av de som startet samtidig som meg, var begynt å bli litt dårlig. Flere hadde hodepine, og noen begynte å kjente antydning til svimmelhet. Fortsatt var formen min upåklagelig, eneste var at jeg var litt trett i beina. Vi ankom siste cam i to tiden på dagen, da fikk vi mat og gikk rett til sengs. Vi skulle prøve å sove noen timer, for vi skulle starte kl 23.00 på siste etappe. Dette er grunnet rasfare, og forholdene er best på natten. Jeg fikk ikke sove, følte meg litt tungpustet. Nå var enda flere blitt høydesyk, jeg lå der å spillte snake på mobilen, å hørte på spy lyder. Jeg følte meg heldig, som fortsatt var i ganske fin form. Det var kaldt, og det snødde. Det la seg på bakken, og jeg fikk nesten litt julestemning. Kokken kom inn med te og marie kjeks til meg halv 11, og sa jeg måtte gjøre meg klar. Jeg hadde masse klær på meg, siden tempoet er så rolig, er det fort å fryse. Det var litt vind, men klårt og opphold når vi startet siste etappe. Vi gjikk fra Kibo kl 23.00, og var forventet framme ved submit rundt kl 7 på morgenen. Altså hadde jeg rundt 7 og en halv time igjen, før jeg var ved målet. KIBO-GILMANSPOINT er den hardeste etappen, terrenget er svært bratt. Men man merker ikke så mye , siden man går i sikk sakk og tempoet er så rolig. Det var en helt nydelig stjernehimmel, og jeg kunne se flere hodelykter tent bak meg, som startet litt senere. Når vi var halveis opp til gilmaspoint, begynte kroppen min å reagere ca ved 5000 meter. Jeg ble akutt kvalm og svimmel, og startet å kaste opp. Det var helt for jævlig, føttene ble tunge som bly, og jeg følte jeg mistet all energien. Jeg drakk vann og tok men en kjeks, men like etter på var det nye runder med oppkast. Tilsammen kastet jeg opp sju ganger før jeg nådde gilmanspoint. Jeg hadde mest lyst til å snu og gå ned, man mistet motivasjonen helt. Men guiden prøvde å oppmuntre meg, og siste timen før gilmanspoint gikk jeg på ren viljestyrke. Gilmasn ligger på rundt 5600 meter, altså 300 meter ca fra uhuru peak som er toppen. Turen tar ca en og en halv time vanligvis. Nå var motivasjonen på topp igjen, og det begynte å bli lysere ute. Når lyse kom, fikk jeg mer energi. Men fortsatt var jeg litt svimmel, og tungpustet. Men en og en halv time var jeg innstilt på å holde ut, da kom vinner instinkte frem.

Det var en nydelig utsikt man fikk når lyset kom.

Kl 06.30 så jeg uhuru peak skiltet noen meter forann meg, en følelse som ikke kan beskrives !!! Jeg var sliten, ikke minst trett og beina var som bly. Jeg må inrømme at tårene kom, for jeg var så stolt. Jeg hadde en stund ikke tro på at jeg skulle klare det, siden jeg kastet opp hele sju ganger og var energiløs. Solen skinte, og jeg nøt en fantastisk utsikt. Vi var kanskje ti minutter på toppen, før vi begynte å gå ned igjen. Og jeg gledet meg til å komme ned til bedre luft. Tempoet nedover var mye raskere, og ned gikk jeg stolt og med et smil om munnen.

 

 

Natalia , ei dame fra romania som jeg ble kjent med på turen. Vi gikk sammen ned, etter å ha nådd toppen.  Vi motiverte hverandre, og skravlet hele veien ned.

Dag fire: Nå skulle vi gå ned fra submit til kibo camp, hvor vi skulle få hvile en time, før vi gikk ned til horombo camp for natten. Det er bedre for restitusjonen å komme seg ned til lavere høyde, men må inrømme at turen ned virket evig lang. Jeg følte vi gjikk og gikk og aldri kom frem. Jeg var trett og sliten i beina. Nå som det var lyst, kunne man se hvor bratt det egentlig var. Så jeg er glad vi gikk når det var mørkt. På veien ned møtte jeg mange slitne og trette folk, som var på vei til submit. Det var så deili å være på tur ned, og vite at man hadde klart det. Flere hadde snudd i løpet av natten, og nådde ikke gilmaspoint. Man må ta høydesyken alvorlig, og det er ingen skam å snu !. På kvelden var vi fremme ved andre camp igjen, horombo, hvor vi skulle tilbringe en siste natt, før truen gikk ned til der hvor vi startet neste dag. Etter å ha fått man, sloktet jeg med en gang jeg traff soveposen. Jeg har aldri vært så sliten i mitt liv. Da hadde jeg vært våken i over et døgn, og beina min var så slitne. 

Dag fem, fredag : Etter å ha intatt frokost, satte vi kursn nedover, siste stykke. Vi hadde en gåtur på rundt fem timer før eventyret va over. Turen ned gikk problemfritt, og gledet meg bare til å komme på hotelle å få meg en dusj. Formen var upåklagelig, foruten om et par gnagsår og solbrennt nese. Til alle fjellvandrere, jeg anbefaler kilimanjaro på det meste. Det var en helt fantastisk opplevelse, som jeg aldri kommer til å glemme. Et minne for livet, og har blirr kjent med nye folk, og fått nye venner. Takk til tur teamet mitt, uten dere hadde jeg aldri klart det. Selv når jeg slukte holdelykten når vi var på 5000 meter , og sa " game over" så greide dere å motivere meg til å fortsette. 

 

 

Oppturer og nedturer må man regne med.

I går  var en dag med hjemlengsel... Når jeg våknet  var ikke formen noe særlig, har vært slapp de siste dagene. Tror nok det skyldes varmen, og det lite varierte kostholdet. Jeg hadde bare mest lyst til å pakke sakene, å reise hjem . Alt nesten irriterte meg , og slike dager er jeg glad jeg ikke har ofte. Det er en utfordring å skal leve i en helt annen kultur, og langt unna venner, familie og kjæreste. Etter å ha pratet lenge i telefonene med mamma, ble ting litt bedre. Det er jo helt normalt å ha slike dager, hadde vært rart om jeg ikke har hatt det. Sandra er en svensk jente, som også bor her i Lushoto. Nesten det samme som jeg er på, bare svensk versjon av "spor". Vi bruker å være mye sammen, og dro å besøkte henne  om ettermiddagen. Regnet øset ned, det ble en dusj ute. Hun er her for tre mnd, så jeg er her to mnd her enn henne. Hun reiser hjem i slutten av november, det gruver jeg meg til. Jeg har heldigvis mye å se fram til, og ikke minst juleferie. Håper tiden frem til jul går fort, slik at jeg får møte Erlend igjen. 

 

Idag har det vært utrolig varmt, og jeg greide å søvne av ute i solen. Det var ikke så lurt, var litt solbrennt når jeg våknet. Jeg bor jo ganske høyt oppe, 1554 moh. Søndag er markedsdag, så jeg dro avgårde for å handle litt. Til lunsj hjemme fikk vi mango , pappaya og maisstappe. Til middag blir det ris og grønnsaker. Etter lunsj gikk jeg for å besøke sandra, og vi gikk oss en tur i skogen rundt irente. Der får man virkelig følelse av å være i jungelen. Det var en flott tur, men blir mye vifting med armene, jeg hater innsekt !!! Når vi kom hjem igjen, måtte jeg tømme vann over meg, for å få bort alle maurene. Det kralet av maur på kroppen, jeg fikk nesten sponk.  Strømmen har vært borte i flere timer, men heldigvis kom den igjen til kvelden.  Etter å ha sett flere slanger den siste mnd, har jeg sluttet å vase rundt i slipperser. Og prøver å unngå å gå der det er høyt gress. 

Når det regner, og jordveiene blir fuktige, blir det ekstremt glatt ! Her veltet vi med motorsykkel en regndag, men heldigvis hadde vi ikke stor fart.

Slike " demninger" er det masse av her i Lushoto,  her er det fiskeoppdrett.  Vannet er gjørmete, og det er ikke jeg som vill spise den fisken for  å si det sånn. Jeg må virkelig si de er kreative, og bruker de ressursene de har.  Men det er en meget spesiell måte å fiske på.....

 

Tenker ekstra mye på min kjære pappa idag, siden det er farsdag. Gratulerer til verdens beste pappa, som bestandig stiller opp. Jeg fikk gratuleret både pappa og bestefar idag, og sendt brev på e-post hjem . Skulle så gjerne vært hjemme å spist daimkake og koset meg sammen med de, slik vi bruker.  

Om morgenen er det ofte tåke. Her er jeg og Linn på vei fra Irente, bilde er tatt sist hun besøkte meg her.

I morgen starter en ny uke , og det blir å stå opp tidlig å gå til jobb:) Jeg tror jeg kommer til å være spent denne uken, har en spennende utfordring som nærmer seg med stormskritt. Håper dere har hatt en fin helg hjemme. Snart er jeg halveis i oppholdet mitt her, jeg gleder meg til å komme hjem :)) Håper formen blir bedre enn hav den har vært  de siste dagene. La la salama

Les mer i arkivet » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012
hits